OPPGAVE A:
Jeg gikk langt inn i bussen og satte meg på et sete med et ordinært opprevet trekk. Sekken opptok plassen til siden for meg; her skal ingen sette seg. Heldigvis var det bare meg og tre andre passasjerer på bussen og stillheten gledet meg, men den skulle snart bli brutt.
Et par busstopp senere svingte døra opp for to eldre damer. Stemmene deres var overraskende høylytte, og det var tydelig at de ikke ville stoppe å prate med det første. De rynkete hendene deres brukte lang tid på å fikle opp nok småmynter for å betale, men i det jeg åpnet øynene mine for andre gang var de faretruende nære. Stopp! tenkte jeg, men de fortsatte og av alle plasser i bussen satte de seg i setene bak meg… meg!
De snakket og snakket og jeg kunne kjenne hjernepinen banke hardt. Som om det ikke var nok var de frekk og ubehøvlet. ”Det er skammelig å se ungdommer nå til dags, de er så late”, sa de. Gamle damer kan være veldig irriterende!
Godt poeng i siste avsnitt der, gamle folk har en tendens til å bli sur på ungdomma for ingenting. Å om vi faktisk reise oss for dem på bussen å sånn som dem ber om, bli dem sur fordi vi liksom tror dem ikke e sprek nok til å stå sjøl.
SvarSlettFint forstørra øyeblikk, Jan. Det er lett å leve seg inn i denne situasjonen. Også likte jeg det nye ordet "hjernepine":)
SvarSlett